Never fade away

Iris spurte meg tidligere idag om hva jeg føler for en fyr som jeg har holdt på med det siste halvåret. Jeg skal prøve å svare på ihvertfall noe av det jeg føler for ham: savn.

You could be my unintended
You could be the one I'll always love 
 I'll be there as soon as I can 
 But I'm busy mending broken 
pieces of the life I had before


Denne sangen hørte vi på i bilen på vår første date, og det var den som gjorde meg interessert i Muse. På forhånd: Sorry for alle klisjéene i denne teksten, og sorry for det følelsesmessige vraket jeg er når jeg skriver den. Store deler av denne teksten ble skrevet rett etter at han dro fra meg, og i sånne situasjoner skriver jeg alltid og det blir alltid ekstremt følsomme, teite tekster.


Da han dro følte jeg meg så ille at jeg ikke helt klarer sette ord på det. Jeg kan ikke huske å ha følt meg så sinnsykt nedfor som det jeg gjorde da. Han dro fra meg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke følt halvparten av dette for noen gutter jeg har “mista” før. Han her er spesiell. Han er en sykt chill fyr, veldig avslappet, snill, hyggelig, fin og søt. Jeg liker mennesker som tør å vise at de bryr seg om andre. Han ler av de dumme vitsene mine, passer på meg når jeg er så rusa at jeg ikke kan ta vare på meg selv og sover i bittesmå enkeltsenger med meg bare for å holde rundt meg. Og jeg gjør gjerne det samme for ham. Også er han så fin! Jeg har alltid falt for de spinkle guttene, han her er mer kraftig. Altså ikke feit (æsj, feite gutter), men han er ikke et vandrende skjelett med sener der der burde vært muskler. Øynene hans er nydelige. Blå øyne kan være så kjedelige, mens hans får jeg aldri nok av å se på. De er på en måte litt gylne, og de ser både triste og glade ut på en gang... vanskelig å forklare. Han har sånne fine smilerynker rundt dem som gjør at han ser så imøtekommende ut. 

Min kjekke, snille, fine, morsomme, teite, skjønne gutt. Som har startet på en mange år lang utdannelse langt borte fra der jeg er og har planlagt å være. ÅÅH. Jeg vil holde armene mine rundt den myke overkroppen hans, legge kinnet mitt inntil hans skjeggete ansikt, stryke ham over hele overkroppen, ta på den digge rumpa hans og klø ham på ryggen med neglene. Og jeg vil så gjerne kysse ham igjen, hele tida. På de litt tørre leppene, kjenne at skjegget skraper meg litt på haka, kysse ham med lukket munn og med åpen munn, kjenne lukta som jeg bare kan kjenne mens vi kysser. 


Dagen før han dro satt vi utenfor og pratet og så på stjernene (klisjé). Der ute klarte jeg ikke å holde meg lengre. Jeg hadde vært på gråten hele dagen, og da kom det ut. Heldigvis var han der for å holde rundt meg. Etter det klarte jeg ikke slutte å grine. Vi sov sammen, selv om ingen av oss egentlig klarte å sove. Han sa at han ikke klarte å se på meg en gang, uten at tårene rant. 

Han skulle reise tidlig om morgenen, og jeg klarte nesten ikke se på ham da han dro. Jeg sa lykke til, at jeg kom til å savne ham, at jeg var glad i ham... alt han allerede vet. Han sa at jeg ikke aner hvor mye han kommer til å savne meg. Da jeg var hjemme bare grein jeg så høyt at de som sov i etasjen under våknet og kom for å trøste meg. Alt fikk meg til å grine. Jeg klarte såvidt å komme meg på jobb den kvelden. Jeg hadde så vondt, jeg vet ikke hvordan det kan beskrives. Tanken på å legge meg uten ham, våkne uten ham... det er helt ille. Enda verre er det å tenke på at jeg ikke skal treffe ham i det hele tatt fremover. Han skal ikke hente meg med bilen, vi skal ikke kjøre rundt i flere timer uten mål og mening, snakke om filosofiske og usaklige temaer, ikke spise mer is, ikke ligge i senga og prate til vi sovner, ikke fler dates, ikke mer fantastisk sex, ikke fler teite filmer.


Jeg hater å savne folk. Bare det at han ikke svarer på en melding en kveld er nok til å ødelegge nattesøvnen min. Han skal ha sitt liv i der, og jeg skal ha mitt her. Vi kommer selvfølgelig til å treffe hverandre innimellom, vi har jo et vennskap i bunnen av alle følelsene. Jeg vet ikke hva jeg driver med, jeg vil jo ikke ha kjæreste og jeg vil helst pule rundt på randoms og oppleve hele verden.  Men akkurat nå vil jeg ikke ha noen andre, jeg vil ikke være med noen andre, jeg vil ikke være noen andre sin og jeg klarer ikke tenke på noen andre.


Samtidig er det kanskje like greit. Om vi hadde blitt sammen hadde det uansett blitt slutt en gang. Jeg vil heller at vi går fra hverandre nå, som vi fortsatt er venner, glade i hverandre og alt det der. Vi prater sammen, har fortsatt sex når vi treffes og begge er forelsket. Hvem vet hva fremtiden vil bringe, liksom.

Hold you in my arms

I just wanted to hold you in my arms

Far away

I'll never let you go

if you promise not to fade away

Never fade away

Sånn. Ferdig med følelser og klisjéer, nå har jeg fått det ut. Så kan jeg heller satse på morsomme historier i Stoner-boka og juicy eller awkward sexhistorier  :D