Dere vet når man har den følelsen der man føler at man svever på en sky? At uansett hva noen sier klarer man alltid å holde seg positiv? Tror det kalles forelskelse. Det er sånn jeg føler meg nå, hvertfall. Uovervinnelig. Ingenting kan ødelegge den deilige, bedøvende følelsen. Forelskelse. Det er et temmelig fint ord, og definisjonen av ordet er akkurat det man tenker når man hører ordet. ''A deep, tender, ineffable feeling of affection and solicitude toward a person, such as that arising from kinship, recognition of attractive qualities, or a sense of underlying oneness.'' Dette er da den ''fancy'' definisjonen av forelskelse. Hvis man bare definerer ordet overfladisk, blir det vel det stadiet før man elsker noen, er hvertfall det jeg tenker. Det er en deilig følelse. Befriende, på en måte. Er bedre enn å bare like noen, da føler man seg så usikker på følelsene sine. Er det noe mer, eller er det bare en følelse av at man trenger en person som er der for en på en måte ingen andre kan?
Men når man er forelsket, VET man. Man vet at den personen man tenker på hvert andre sekund, den personen som får blodet til å bruse hver gang man treffer hverandre, den personen som får sommerfuglene i magen til å gjøre opprør hver gang man kysser den, den personen som kan ta pusten fra deg hver gang du ser den, da vet man at man er FORELSKET. Jeg vet. Og jeg digger det. Det er så fascinerende, hvordan bare én person i hele verden kan fange ens oppmerksomhet 110%, hvordan man kan gi opp ALT for å være med den personen, hvordan bare en overdose av hormoner kan få en til å føle alt det. Det er overveldende, men befriende. Jeg har aldri vært så forelska som det jeg er nå, med ham så klikker alt perfekt. Har aldri opplevd en større seksuell kjemi med noen, og aldri følt meg så hengiven. Det er litt skummelt, men fy faen jeg digger det.
Q: Har du noen gang opplevd at du er forelsket, men følt at følelsene ikke er gjensidige?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar