Fan fan, det skulle varit du

Denne sangen gjør meg så utorlig nostalgisk. Får en helt rar følelse inni meg når jeg hører den. Kan se for meg og nesten føle hvordan jeg sitter der om 10 år og tenker tilbake på "tapt kjærlighet" fra ungdommen. Enten fortsetter jeg å være fri og singel mens jeg ser alle vennene mine gifte seg, få seg stasjonsvogn, hus, bikkje og barn. Alle tingene jeg har ledd av og sier jeg aldri vil ha. Eller så ender jeg opp slik selv. Uansett er jeg sikker på at jeg kommer til å sitte der og tenker tilbake på den ene jeg aldri fikk, den ene jeg så gjerne skulle fått en sjans med. Kanskje det blir "Klaus" - det tror jeg. Eller kanskje det blir han jeg gir slipp på nå, eller kanskje han jeg møtte på storbyferie. Kanskje det blir hun som fikk meg til å forstå at jeg er bifil. Hvem vet? Sangen gjør også at jeg får mer lyst til å gripe sjansen når jeg har den. Og den gjør at jeg håper jeg ikke har ødelagt sjansene mine. Jeg håper jeg ikke blir ulykkelig.

Fast jag inte sett dig på så länge
Tänker jag på dig ibland
Fick jag spela om partiet
Fick jag chansen en gång till
Fast det var så kort romans
var det nåt jag borde ha förstått
Såna chanser kommer en gång bara
Aldrig att dom kommer två
Fanfanfan det skulle varit du
Fanfanfan det skulle varit du

You were never supposed to mean this much to me pt. II

Well, det var utrolig pinlig i begynnelsen. Nå er det bare kjipt. Forrige gang han var hjemme på besøk var det pinlig den første timen ca. så var alt som før. Denne gangen er det noe som ikke stemmer... og det suger litt. Kan godt hende det er like greit, i og med at han reiser. Det er allikevel kjipt. Vi snakker nesten ikke når vi er sammen, ingen av oss vet helt hva vi skal prate om. Han er så utrolig usikker på seg selv og på meg at det gjør meg også usikker. Og da får vi jo ikke til noe. Vi har kyssa, men ikke noe mer. Klarer det bare ikke. Ah, dette er så kjipt. Den tida når man innser at noe fantastisk bra er i ferd med å dø ut er forferdelig. Vil så gjerne holde igjen på det gode, vil så gjerne at det skal være perfekt igjen. Men det var jo ikke perfekt noen gang, og nå er det bare et veldig fint minne. Tror jeg.

You were never supposed to mean this much to me

Imorgen kommer han hjem. Han kommer tilbake hit og skal være her i flere uker. Pause i studiene. jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Jeg er en meget ærlig person - liker best å si ting som de er, liker best at andre sier ting som de er og jeg er ekstremt dårlig til å holde ting hemmelig. Dessuten liker jeg ikke overraskelser og ser ikke helt poenget i hemmeligheter. Siden sist har jeg hatt sex med to andre gutter. En jeg møtte på ferie som faktisk ble svak ganske for, og min gamle flamme Klaus. Han har alltid blitt sjalu på Klaus - med god grunn. Jeg pulte Klaus da vi ble kjent. Jeg tok jomfrudommen til Klaus den første kvelden vi var på flørter'n. Hva faen, jeg vet. Uka før jeg dro på ferie bestemte vi oss for å ta en slags "pause" i det forholdet vi egentlig ikke har. Han lurte på om det bare var fordi jeg ville ha frie tøyler og pule rundt på tur, jeg sa nei. Allikevel klinte jeg med han ene vi bodde hos og pulte han andre. Falt egentlig litt for ham, og. Wow. Men ja, han kommer ihvertfall hjem imorgen. Jeg vet ikke hva jeg føler, og jeg gruer meg litt. Samtidig blir det jo deilig å se han igjen, er jo glad i fyren. Er så usikker. Kjenner jeg meg selv rett klarer jeg ikke holde noe hemmelig og forteller ham alt. Hodet og hjertet mitt sier egentlig at han er best uvitende. Ignorance is bliss. Men om noen hadde holdt noe slikt skjult for meg hadde jeg aldri tilgitt dem. Prøver bare å huske at ikke alle verdsetter ærlighet like høyt som meg. Burde jeg fortelle, burde jeg holde kjeft? ahh. Lurer også så veldig på om følelsene kommer til å være de samme og om jeg kommer til å bli helt heartbroken igjen når han reiser. Jeg visste ikke hva hjertesorg var før han dro fra meg. Faen.

Ikke så ille

Folk blir litt satt ut når jeg sier: "mamma har kreft". Jeg blir litt satt ut selv, om noen jeg prater med sier: "xxxx har kreft". Ho Yasmin har gått gjennom litt de siste åra, sier de. Jeg har slitt litt de siste åra, tenker jeg. Men faen... ifølge kreftforeningen får hver tredje nordmann en kreftdiagnose i løpet av livet. Noen verre enn andre. Det er faktisk ikke så jævla spesielt og unormalt, det burde ikke være så tabu. Men uansett hvor mange som får diagnosen er det like forferdelig trist, vanskelig og urettferdig hver gang.

Ser forresten at noen har havnet på bloggen vår etter å ha googlet "perfekt kuk", spenstige greier.