You were never supposed to mean this much to me pt. II

Well, det var utrolig pinlig i begynnelsen. Nå er det bare kjipt. Forrige gang han var hjemme på besøk var det pinlig den første timen ca. så var alt som før. Denne gangen er det noe som ikke stemmer... og det suger litt. Kan godt hende det er like greit, i og med at han reiser. Det er allikevel kjipt. Vi snakker nesten ikke når vi er sammen, ingen av oss vet helt hva vi skal prate om. Han er så utrolig usikker på seg selv og på meg at det gjør meg også usikker. Og da får vi jo ikke til noe. Vi har kyssa, men ikke noe mer. Klarer det bare ikke. Ah, dette er så kjipt. Den tida når man innser at noe fantastisk bra er i ferd med å dø ut er forferdelig. Vil så gjerne holde igjen på det gode, vil så gjerne at det skal være perfekt igjen. Men det var jo ikke perfekt noen gang, og nå er det bare et veldig fint minne. Tror jeg.