Mitt første forhold, var rett og slett jævlig. Jeg var 14, usikker på meg selv, og falt da selvfølgelig for en 4 år eldre gutt. La oss kalle ham Ole. Vi hadde det fint, vi. Jeg elsket ham av hele mitt fjortishjerte, han var perfekt. Bortsett fra på noen punkter. Han var nemlig manisk depressiv, hvertfall i følge ham. Han holdt meg våken netter lange, da jeg mellom hikstene mine prøvde å snakke ham til fornuft når han snakket om selvmord. Morgendagen kom, og alt virket fint igjen, fra hans side. Dere kan jo bare tenke dere, hva dette gjorde med meg etter et par måneder. Han hadde fanget meg. I sitt manipulerende nett. Jeg levde og åndet for ham, gjorde alt for å ha ham her. Mistet kontakt med alle mine beste venner, jeg løy for og svek mine nærmeste. Så fikk jeg vite det verst tenkelige på den tiden. Han flørtet med bestevenninnene mine, den jævelen! Han som jeg hadde gjort alt for, bare kastet det bort som om det skulle vært en sliten fille. Verdenen min gikk i 1000 knas. Et par uker etter, slo han opp. Jeg trodde det kom til å være verdens undergang, men var på beina igjen dagen etter. Så mye betød han for meg, liksom. Jeg innså det ikke da, men etter en stund satt det ting i perspektiv. Hadde jeg virkelig elsket fyren, hadde det tatt mye lengre tid å komme over ham. Kanskje jeg aldri hadde kommet over ham? Men som sagt; jeg var 14 og ignorant. Gikk et par måneder, så var vi på'n igjen. Dere tenker kanskje at jeg ble sammen med fyren igjen? Herregud, synker ikke så lavt. Nesten. Vi var på det folk kaller dealer'n. Vi knullet som kaniner, i fotballmål, skogen, bussen, parker, you name it. Det var ikke bra sex, men jeg var en vilter 14 - åring. Sommeren kom, jeg dro på leir, og møtte en fyr der, la oss kalle ham Thomas. To dager gikk det før vi havnet i teltet. Han var perfekt, jeg syntes hvertfall det. Godt utstyrt var han, og til å være 17 hadde han peiling. Jeg hadde en deilig uke med ham. Frem til det tikket inn en melding på mobilen min. Det var fra Ole. ''Hej kjære, hvordan går det? Savner deg skikkelig masse, ville bare si at jeg gleder meg til du kommer hjem. Og ja... Jeg er forelsket i deg'' Hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg fikk ikke puste. Jeg måtte bort. Så jeg løp. Løp fra han jeg hadde funnet meg der. Nå var jeg sikker. Jeg ville absolutt ikke ha noe mer med Ole å gjøre. Løp gråtende til ei venninne, hun trøstet meg, og hjalp meg gjennom helvetet da. Så jeg glemte Ole. Resten av leiren. Han jeg hadde funnet meg der hadde jeg jo selvfølgelig forelsket meg i. Og vi bestemte oss for å erklære oss kjærester. Jeg gjorde det jeg følte var rett da jeg kom hjem, og det var å avslutte alt med Ole. Skrev en lang melding om hvor drittsekk han hadde vært osv, nå var flisa snudd. Jeg dumpa ham. Vet ikke hvor trist han ble, alt jeg vet er at er glad jeg ikke har kontakt med drittsekken, og hadde guts til å gjøre det.
Q: Har du noen gang vært i et forhold du ikke har kommet deg ut av, og som har påvirket resten av livet ditt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar