Kreft og sånn

I  romjula da jeg var 15 år fikk jeg vite at mamma hadde kreft. Etter det har vi vært gjennom mye, som familier med syke familiemedlemmer gjerne er. Det har vært sykehusopphold, legebesøk, ambulanser, cellegift, hårtap, tårer, frustrasjon, sinne, glede, mye uforutsigbarhet og mye usikkerhet. Jeg har vært usikker hele livet, de siste årene har jeg vært veldig usikker. På meg selv, på livet, på familien og spesielt på mamman min. Diagnosen har ikke bringt oss nærmere, nesten tvert imot. En kreftdiagnose er en berg- og dalbane der du har bind for øynene, du vet aldri tid den  lange oppoverbakken, den skarpe svingen eller bratte nedoverbakken kommer. Det verste er at du bare blir hevet på den, spent fast i en vogn og vet aldri tid du kan gå av, eller om du blir kastet av.

Nå er det flere år siden mamma fikk diagnosen. Flere år med opp- og nedturer. Det var en opptur for ca. ett år siden, da det hadde gått en lang stund uten tilbakefall. De faste kontrollene hun går til er som å måtte opp til eksamen uten å ha sjans til å lese på forhånd. De gir svar på om hun kan gå et par måneder til som "frisk", eller om hun må inn på sykehuset. Etter 5 år med vellykkede kontroller kan hun bli erklært frisk. Ifjor trodde jeg vi var ett år på vei, vi trodde det bare var 4 år igjen. Legene hadde sagt det; mest sannsynlig får du ikke tilbakefall. Det gjorde hun selvfølgelig i vår. 5 nye år.

Det er så vanskelig å takle en slik situasjon. Det er ingen fasit på hvordan du skal takle det, ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre. Om du reagerer der og da med hyl og skrik og fortvilelse, så er det OK. Låser du deg inne og vil sitte for deg selv med tankene dine, så er det OK. Dytter du det vekk og prøver å fokusere på andre ting, er det OK. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, for ingen vet hva som er rett for deg. Jeg prøver å takle dette på min måte. Helt siden første gang hun fikk diagnosen har jeg oppfattet de fleste av mine venner som ganske dårlige støttespillere. Selvfølgelig er det vanskelig å vite hva en annen person går igjennom når man ikke har opplevd det samme selv, men folk må prøve å ha litt forståelse. Det kan være slitsomt å være venner og "hobbypsykolog" for en som sliter, men noen ganger må man prøve å finne ut hvor mye vennskapet er verdt. Jeg har lært mye om hvem som er mine ekte venner etter at mamma ble syk.

Jeg har eksamen imorgen, mamma hadde idag. Og hun strøk. Nye operasjoner, nye spørsmål, nye sykehusbesøk, nye ting å grue seg til. 5 nye år. Idag burde vi egentlig ha feiret at det bare var 3 år igjen.

Heldigvis er det ikke en veldig livsfarlig krefttype. Hun har vært nære døden, mest fordi legene failet. Så lenge de gjør det de skal går nok dette bra. Men selv om det går bra så går det jo jævlig dårlig. Kreft er et ord som kan ta overhånd over en hver sosial sammenkomst, samtale, tanke. Kreft suger.